Kostnaden er først og fremst tid
Når noen spør meg hva kildekontroll koster, svarer jeg nesten alltid med timer, ikke kroner. Å kontrollere en sak er arbeid som ligger mellom skrivingen og publiseringen, og det synes dårlig utenfra. Leseren ser en ferdig tekst, ikke de tjue minuttene det tok å finne ut at et omsetningstall gjaldt konsernet og ikke datterselskapet.
Den største kostnaden er derfor arbeidsmengden. En kort bransjenotis med tre tall og ett sitat kan kontrolleres på en time eller to. En reportasje med mange kilder, flere dokumenter og påstander som trekker i hver sin retning kan kreve en hel dag eller mer, uten at teksten blir lengre av den grunn.
Det betyr at prisen sjelden henger sammen med ordtallet. Den henger sammen med hvor mange enkeltopplysninger som må ha et ankerpunkt, og hvor langt unna ankerpunktet ligger. Slik tenker jeg også når jeg legger opp øvelsene i faget: Hva må sjekkes, og hvor lang vei er det til svaret?
Det som driver arbeidsmengden opp
Flere forhold gjør kontrollen tyngre. Antall tall og påstander kommer først, for hvert av dem trenger en kilde du kan peke på. Deretter kommer kildenes kvalitet: En årsrapport er raskt gjort, mens en muntlig opplysning fra en bransjekontakt må støttes av noe annet før den kan stå i teksten.
Et annet forhold er hvor omstridt temaet er. Når to aktører i en bransje gir ulike bilder av samme sak, må du innhente begge versjoner og vurdere hva dokumentasjonen faktisk viser. Tidspress virker også inn, for hastverk gir flere snarveier, og snarveier gir feil som koster mer å rette enn å forebygge.
Til sist teller tilgangen. Noen dokumenter ligger åpent, andre krever at du ber om innsyn eller venter på svar fra en kommunikasjonsavdeling. Ventetid er ikke arbeidstid, men den forskyver hele saken og kan gjøre at kontrollen må gjøres i en trang rest av tiden.
- Antall tall, sitater og påstander som skal dokumenteres
- Om kildene er skriftlige og åpne, eller muntlige og lukkede
- Hvor omstridt temaet er mellom aktørene
- Tidspress og ventetid på svar fra kilder
Hva som er rimelig å bruke på ulike saker
Jeg pleier å dele saker i tre grove nivåer. Den enkle notisen bygger på ett eller to dokumenter, og kontrollen er i hovedsak å lese riktig og sjekke at tallene er hentet fra riktig år og riktig enhet. Her holder det ofte med en times systematisk gjennomgang.
Den vanlige bransjesaken har flere kilder og et par intervjuer. Her bør du regne med at kontrollen tar omtrent like lang tid som selve research-fasen, fordi hvert sitat skal leses opp mot opptak eller notater, og hvert tall skal spores tilbake til opphavet.
Den krevende saken går på noe som kan skade en virksomhet eller en person hvis det er feil. Her er det ikke nok at du tror på kilden, du skal kunne vise hvorfor. Da er det fornuftig å sette av egen tid til kontroll og gjerne la en annen lese teksten med kildene ved siden av.
Billige snarveier som blir dyre
Den vanligste feilen er å la et tall passere fordi det står i en tidligere artikkel. Da kontrollerer du ikke kilden, du kontrollerer at noen andre skrev det samme. Feil som er gjentatt ti ganger ser ut som fakta, og det er nettopp derfor de er farlige i bransjemedier der leserne kan stoffet.
En annen snarvei er å godta sitater fra hukommelsen. Etter et langt intervju husker du innholdet godt, men ordlyden dårlig. Et sitat som er litt strammet inn kan endre betydningen, og en kilde som kjenner seg feilsitert svarer ikke på neste henvendelse.
Prisen for slike snarveier er ikke bare en rettelse. Den er tapt tillit hos kilden og hos leseren, og den tiden bruker man mye lenger på å bygge opp igjen enn man sparte. Derfor lærer jeg bort rutiner som er korte nok til å brukes hver gang.
- Å stole på at et tall er riktig fordi andre har brukt det
- Å skrive sitater ut fra hukommelsen
- Å hoppe over kontroll fordi saken virker uproblematisk
Rutiner som holder kostnaden nede
Den beste måten å begrense arbeidet på er å kontrollere underveis. Når du noterer et tall under research, noter også hvor det kommer fra og når det ble publisert. Da slipper du å lete etter det igjen når teksten er ferdig, og det er der de fleste tapte timene ligger.
Lag en enkel liste over alt i teksten som kan sjekkes: tall, navn, titler, datoer, stedsnavn og sitater. Gå gjennom listen punkt for punkt og merk av hver gang du har sett kilden selv. Det høres pedantisk ut, men tar sjelden mer enn en halv time for en vanlig sak.
Be dessuten kilden lese sine egne sitater og de tallene som gjelder dem. Det handler ikke om å gi fra seg kontrollen over teksten, men om å fange opp misforståelser tidlig. Du bestemmer fortsatt hva som står, og kilden får bare svare på om gjengivelsen er korrekt.
- Noter kilde og dato sammen med hvert tall underveis
- Bruk en sjekkliste for tall, navn, titler og sitater
- La kilden bekrefte egne sitater, ikke hele teksten
Hva du kan ta med deg inn i kurset
I modulen om kildekontroll og etterrettelighet øver du på akkurat dette: å regne ut hva en sak krever før du tar den på deg. Du får korte tekster med innlagte feil og skal finne dem, og du får sakspapirer der du må avgjøre hvilke påstander som trenger dokumentasjon først.
Tilbakemeldingen fra instruktørene handler om rutinen din, ikke bare om resultatet. Vi ser på hvor du la tid, hva du lot passere og hvorfor, og hva du kunne ha gjort tidligere. Slik blir kontrollen en vane som følger arbeidet, ikke et stopp helt til slutt.
Det er ingen garanti for at alt blir feilfritt, for det finnes ikke. Men det er fullt mulig å bli en skribent som vet hva som er sjekket og hva som ikke er det, og som kan si fra om forskjellen. Det er kjernen i etterrettelighet.
Kildekontroll koster tid, og tiden styres av antall påstander, kildenes kvalitet, hvor omstridt saken er og hvor mye hast det er. Du kan holde regningen nede ved å notere kilder underveis, bruke en fast sjekkliste og la kilden bekrefte egne sitater. Billige snarveier blir dyre i tapt tillit. Jeg anbefaler å sette av tid til kontroll på forhånd, på samme måte som du setter av tid til skrivingen.