Marit og første oppgave
Marit jobber til daglig i en administrativ stilling i en mellomstor produksjonsbedrift utenfor Moss. Hun meldte seg på modulen om bedriftsintervjuet fordi hun ønsket å skrive saker til en bransjenyhetsbrev, og fordi hun aldri hadde sittet overfor en leder med en blokk og et mål om å få fram noe som ikke stod på nettsiden fra før.
Den første oppgaven var enkel å beskrive og vanskelig å gjøre: velg en person i et næringsliv du kjenner, formuler en vinkel i én setning, og skriv ti spørsmål. Marit leverte tjue spørsmål, de fleste lukkede, og ingen vinkel. Jeg har gått gjennom mange slike første forsøk, og det er et typisk utgangspunkt.
Det jeg la merke til var ikke at spørsmålene var dårlige, men at de var skrevet for å bekrefte det hun allerede visste. Det er en vanlig feil blant nybegynnere, og den er lett å rette opp når man først ser den.
Forberedelsen som endret alt
I tilbakemeldingen ba jeg henne gå tilbake til vinkelen. Hva ville hun at leseren skulle forstå etter å ha lest saken, som de ikke visste før? Marit brukte to dager på å svare. Svaret ble at hun ville vise hvordan en liten bedrift tok en vanskelig beslutning om å bytte leverandør.
Med den vinkelen kuttet hun spørsmålslisten til åtte og skrev dem om til åpne spørsmål som begynte med hvordan og hva skjedde da. Hun la også inn to kontrollspørsmål om tall hun hadde funnet i årsrapporten, slik at hun kunne sjekke dem direkte med lederen.
Forberedelsen tok nå lenger tid enn selve intervjuet skulle gjøre. Det er ofte slik, og det er ikke bortkastet tid. Den gir ro i rommet og lar deg lytte i stedet for å lete etter neste spørsmål.
- Formuler vinkelen i én setning før du skriver spørsmål
- Skriv åpne spørsmål som ikke kan besvares med ja eller nei
- Ta med noen få kontrollspørsmål om tall og navn
Selve intervjuet
Marit gjennomførte intervjuet med daglig leder i en liten bedrift hun hadde vært i kontakt med. Hun ba om tillatelse til å ta opp samtalen og sa tydelig fra om hva saken skulle brukes til. Det er et punkt vi kommer tilbake til i kurset, fordi det avgjør hvor fritt personen tør å snakke.
Første halvdel gikk stivt. Lederen svarte kort og høflig. Så stilte Marit et spørsmål som ikke stod på lista: hva angret du på i ettertid? Svaret varte i flere minutter og ble kjernen i saken. Hun fortalte senere at hun nesten ikke turte å avvike fra manuset.
Det er en lærdom jeg gjerne trekker fram. Manuset er et støttehjul, ikke en skinne. Når du har forberedt deg godt nok, kan du tillate deg å følge det som dukker opp underveis.
Fra opptak til tekst
Utskriften av opptaket ble nesten fire sider. Marit fikk i oppgave å markere hva som var sitat, hva som var bakgrunn og hva som var hennes egne tolkninger. Hun oppdaget at flere av formuleringene hun først hadde lagt i lederens munn, egentlig var hennes egne sammenfatninger.
Sitater skal være det personen faktisk sa, eventuelt lett rettet for talespråk, og det skal være klart for leseren hva som er hva. Hun skrev om saken med tre direkte sitater og resten som referat, og sendte sitatene til lederen for gjennomsyn før innlevering.
Det siste steget er ikke et krav i alle redaksjoner, men det er en god rutine for den som er ny og vil unngå misforståelser. Lederen rettet ett tall og lot resten stå.
- Skill tydelig mellom sitat, referat og egen tolkning
- La intervjuobjektet se sitatene hvis avtalen tilsier det
Hva Marit sier selv
Da jeg spurte Marit hva hun ville gjort annerledes, svarte hun at hun ville gitt seg selv mer tid til å tie. Hun hadde en tendens til å fylle stillheten, og de beste svarene kom nettopp når hun lot den stå.
Hun nevnte også at det hjalp å se spørsmålslisten som et verktøy for å forstå, ikke for å avhøre. Den holdningen kom ikke av seg selv, men av tilbakemeldingene underveis og av å gjøre oppgaven om igjen med en ny person.
Jeg legger til at Marit ikke ble en ferdig intervjuer etter én modul. Det blir ingen. Men hun fikk et arbeidsgrunnlag hun kan bygge videre på, og en tekst hun kunne stå inne for.
Kasusen med Marit viser noe vi ser igjen i modulen: forberedelse og vinkel betyr mer enn dristig spørreteknikk. Den som vet hva saken skal vise, tør å lytte og tør å avvike fra manuset. Resultatet er ikke garantert for alle, og det er heller ikke poenget. Poenget er å øve på et håndverk som kan læres, med tilbakemelding underveis og en tekst som tåler å bli lest nøye.